Trofast mot Jesus Kristus

Trofast mot Jesus Kristus

Troløshet er et resultat av syndefallet, men når vi blir født på ny får vi del i gudommelig natur (2Pet 1:4). I denne nye naturen ligger Guds type trofasthet (Gal 5.22), en trofasthet vi ikke kan produsere selv ved egen vilje. Om du kjenner etter vil du oppdage at du har den.

Utfordringen er at den kan overstyres om vi gir etter for det presset som kommer fra verden. Jeg tenker da på kulturer og ulike lære som ikke er i samsvar med Guds vilje. Faktisk kan dette også være med på å justere vår samvittighet.

 

I Romerbrevet kapittel 12 sier Paulus at vi ikke skal skikke oss lik denne verden. Dette har selvsagt ikke noe med eksempelvis arbeidslivet, at en må jobbe for å tjene penger til livets opphold. Men dette gjelder vårt åndelige liv, og vil påvirke hvordan vi behandler mennesker rundt oss. Det omhandler vår tro og tjeneste for Herren.

I og med at vi er plassert inn i Kristus får dette en sentral rolle når vi snakker om menighet. Her er det viktig å forstå at en ikke på noen måte skal skikke seg lik denne verden med dens kontrollerende systemer. Om en innfører andre elementer en Kristus når det gjelder menighet, vil en faktisk oppføre seg troløs mot Gud. Skriften sier også at en ikke kan ha to Herrer. Gud på den ene siden og Mammon på den andre siden.

 

Luk 16:13-14, NB 88/07: Ingen tjener kan tjene to herrer. For han vil enten hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene Gud og mammon. Fariseerne hørte alt dette, og pengekjære som de var, spottet de ham.

 

Vi vet at alle styresystemer er bygd på ideen om å tjene penger, og at du blir lønnet som fortjent. Om systemet ikke synes du fortjener penger, så får du heller ingen ting.

 

Når Mammon slår til finnes det ingen nåde. Mammon forkynner ikke nådens evangelium, men setter krav til deg slik Moseloven gjorde. Du skal og du skal ikke, og du får som fortjent. Altså ikke av nåde, men av gjerning.

 

Mammon har ikke Guds type rettferdighet i seg da den er født av grunnkreftene i denne verden, og er selve «krumtappen» i alt som skjer.

 

1Tim 6:7-10, NB 88/07: For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. 9 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen fart vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.

 

Paulus er ubehagelig rett på sak her, og dette er samtidig en bekreftelse på at vi må være veldig forsiktig med penger. Ut fra dette bibelverset ser det ut som om Gud ikke har lovet oss masse penger. Dette kommer nok blant annet av at det fester seg så mye urettferdighet til penger. Vi skal nøyes med det vi har, og ta vare på det vi eier. Vi kan se igjennom historien hvordan Gud har berget sine på underfullt vis slik at de ikke har manglet noe.

 

5Mos 29:5, NB 88/07: Jeg lot dere vandre førti år i ørkenen. Deres klær ble ikke utslitt, og skoene ble ikke utslitt på din fot.

 

Jeg tenker at Jesu Kristi Legeme ikke skal ha fokus på penger. Det holdes ikke oppe av penger men ved Guds store nåde og kjærlighet. For Gud er kjærlig og han vet hva vi trenger.

 

Matt 6:28-32, NB 88/07: Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere – dere lite troende? Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter. Men deres* himmelske Far vet at dere trenger alt dette.

 

Når vi flytter inn i Kristus ser det ut som om oppgavene blir fordelt annerledes. Vi bærer ut evangeliet på den måten som Den Hellige Ånd leder hver enkelt, og Gud sørger for oss uansett om vi bommer på målet noen ganger. Å bære ut evangeliet skjer der du er, på skole, på jobb, hjemme osv.

 

I dette kan vi stole på Herren uansett, at han sørger for det vi trenger. Derfor kan du ikke si at om du hadde hatt mer penger så kunne du nådd lenger med evangeliet. Saken her er at han uten forbehold sørger for deg.

 

Derfor trenger du heller ikke å måtte be om hjelp fra andre mennesker når det gjelder din økonomi, men du kan spørre Herren direkte. Nå bruker jo Gud ofte mennesker, slik at noen ganger sørger han for at mennesker blir minnet om at du trenger penger. Og om han leder deg til å ta en jobb kan det være fordi du da treffer nye mennesker som du kan vinne for Jesus. I tillegg tjener du det du trenger via arbeid.

 

Om fokuset er at du er en tjener for evangeliet selv om du er vanlig lønnsmottaker, så blir fokuset ditt vendt bort fra å tjene penger, til å være en tjener for evangeliet. Du vender deg altså fra Mammon til Gud. Dette kan være for eksempel å vise trofasthet på jobben så sjefen din blir fornøyd.

 

Noen tenker at om de får uføretrygd kan de jobbe i Guds rike på full tid. Dette mener jeg er en forkastelig tanke. Jeg fordømmer ingen som er ufør, det kan være mange årsaker til at man har blitt det. Men jeg forstår ikke tanke gangen om å være ufør for å jobbe i Guds rike.

Den nye skapningens natur er trofasthet mot Kristus, og den vil aldri lure til seg «urettferdige penger». Den nye skapningen er 100% fullkommen i Kristus Jesus, og det som ikke er fullkomment har ingen ting med Jesus Kristus å gjøre. Det ufullkomne blir også et vitnesbyrd om den troløsheten som kommer fra systemet i verden. Derfor skal vi ikke skikke oss lik verden, men vise trofasthet mot Jesu Kristi Evangelium.

 

Kol 1:28, NB 88/07: Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.

 

Utfordringen kommer når mennesker blir pålagt trofasthet i menneskebygde menighetsstrukturer. I stedet for å bli fremstilt fullkomne i Kristus, blir de beordret til å følge det bestemte kirkesamfunnets lære og vise trofasthet mot organisasjonen. Dette er det samme som å beordre mennesker til utroskap imot Kristus, og det er selvsagt noe jeg tar sterk avstand fra.

 

Noen anklager meg for at jeg ikke har tro på den lokale menighet. Det kommer av at jeg ikke er medlem i et kirkesamfunn lenger. I denne sammenheng blir jeg også kalt vranglærer. Dette synes jeg er litt trist, for daglig viser jeg mennesker hvordan de kan ta ansvar for åndelig felleskap blant nær familie og venner. Og er ikke det lokalt, så vet ikke jeg.

 

Jeg betrakter meg ikke som en lærer, men som et Kristus menneske som ønsker å vise andre mennesker at de er fullkomne i Kristus Jesus. Ikke på grunn av hva de er eller har gjort, men på grunn av det Kristus har gjort for oss ved døden på korset.

 

Gå til neste kapittel